Amazonas – en reise tilbake til naturen

Jeg liker å se på meg selv som en erfaren reisende. Etter å ha backpacket jorden rundt flere ganger, bodd i fem forskjellige byer på tre kontinenter og jobbet 25 år i reiselivsbransjen, trodde jeg at jeg hadde sett det meste, i alle fall mer enn folk flest. Men jeg var ikke forberedt på dette.

Jeg har besøkt tropiske regnskoger, tempererte skoger, tåkeskoger, arktiske skoger, savanner, ørkener og naturens under på nesten alle kontinenter. Likevel har alle disse opplevelsene hatt én ting til felles: de har foregått fra en menneskeskapt «utsiktsplattform», med alle moderne bekvemmeligheter innen rekkevidde.

Vi er sjelden mer enn én meter unna mobiltelefonen vår, alltid tilgjengelig, alltid online, og vi klager hvis dekningen forsvinner, selv 12 000 meter over bakken.

Så når jeg sier at jeg ikke var forberedt, handler det ikke om at jeg glemte tannbørsten eller myggsprayen. Jeg var ikke forberedt på følelsen av å reise tilbake i tid – til en æra der mennesket ikke kontrollerte naturen, men levde i harmoni med den.

Inn i det ukjente

Da jeg leste om Wao Eco Glamp og så de flotte bildene, virket det som et firestjerners sted, og det var det også, om man ser på komfort og service.

Men den virkelige historien handlet ikke om luksus, men om stedet – Yasuni nasjonalpark.

Etter en flytur fra Quito landet jeg i Coca, den østligste byen i Ecuador – rett i utkanten av Amazonas. Jeg ble møtt av tre lokale menn i t-skjorte, shorts og flipflops, i en minibuss med åpne vinduer og høy latinamerikansk musikk. Jeg hadde ankommet en dag etter resten av gruppen og fikk derfor en litt improvisert transport – noe som passet perfekt til omgivelsene.

Vi kjørte sørover, forbi små landsbyer, oljefelt med flammer som lyste opp horisonten, og tett jungel. Jeg prøvde å følge ruten på Google Maps, men dekningen ble stadig svakere. Kartet ble mer og mer pikselert, og til slutt sto det stille. Jeg prøvde å laste ned offlinekart, men ga opp da jeg innså at jeg brukte mer tid på skjermen enn på landskapet utenfor.

Elveturen

Til slutt stoppet vi ved en liten elv med bratte bredder. En gruppe lokale sto og lastet en lang, smal trebåt full av forsyninger. Dette var mitt andre hint om hva som ventet.

Båten var lastet med frukt, grønnsaker, vannkanner – og to kvinner, hvorav den ene holdt et spedbarn. Den var kanskje åtte meter lang og halvannen meter bred, med en enkel påhengsmotor og en ung mann i shorts og singlet bak rattet.

Jeg fikk hjelp ned skråningen, sekken ble lagt om bord, og jeg ble vist til et solid tresete foran i båten. Jeg tilbød plassen til kvinnene, men de smilte og ristet på hodet – setet var tydeligvis ment for meg.

Motoren startet, båten ble skjøvet ut, og vi forsvant nedover elven – ut i et hav av grønn vegetasjon.

Jeg tok opp mobilen for å ta et bilde, men skjermen viste ikke bare null dekning – den sa rett og slett «Ingen nettverk». Jeg la den bort. Det var stille, bare lyden av motoren og jungelens rytme. Da forsto jeg: jeg forlot sivilisasjonen.

Naturen i høy oppløsning

Det er sjelden vi sitter helt stille og virkelig observerer omgivelsene våre. Det kan føles både beroligende og overveldende. Men dette – dette var noe helt annet.

Tropiske planter vokste i alle retninger, kjempet om lyset. Enorme trær, 60–70 meter høye med stammer brede som busser, huset tusenvis av fugler. Insekter summet i lufta, og vår unge kaptein manøvrerte mellom veltede stammer med imponerende ro.

Fargerike isfugler satt på greinene til vi nærmet oss, før de stupte rett over vannflaten og satte seg igjen litt lenger fram. Hundrevis av irrgrønne sommerfugler samlet seg i skyer langs elvebredden, og steg som et grønt fyrverkeri da vi passerte.

Tiden sto stille. Jungelen lukket seg tettere rundt oss, som om den ville favne oss helt.

Ankomst

Etter flere timer dukket de første tegnene på menneskelig liv opp – «glampen», og stammen som drev den. De var vokterne av denne delen av regnskogen.

Leiren var enkel, men vakker. Store telt under trekonstruksjoner, hver med eget bad, et stort spiseområde i tre, et lite kjøkken og selvfølgelig hengekøyer. Noen ville kanskje kalt det «enkelt», men vissheten om at alt var bygget for hånd, uten strøm, med materialer hentet fra jungelen, gjorde det desto mer imponerende.

I løpet av de neste tre dagene dro vi ut med båt og til fots, møtte stammen som lever like i nærheten av de «uberørte» folkene i Amazonas, og lærte mer om dette enorme, nesten uutforskede området.

Mobiltelefonen ble fort ubetydelig. Jeg ble ydmyk – dypt rørt – over hvor liten man egentlig er i møte med noe så uendelig stort og levende.

Dette ble en av de mest uforglemmelige opplevelsene i mitt liv.

Se våre reiseforslag til Amazonas